Her tar man seg en liten lur mens mor er inne i butikken og handler. Det er jo slikt en normal hund gjør. Forbi kommer en slask av en fotograf fra Borgerpressen. Spør han om lov til å få ta et bilde som et dannet menneske? Neida. Klør han meg i det minste bak øret? Neida. Fyren tar opp kameraet sitt og tar bilde. Frekk som flatlusen.

Og ikke nok med det. Fyren er frekk nok til å publisere bildet. I Borgerpressen.

Og ikke nok med det. Teksten som presteres fra Borgerpressen er intet mindre enn trakassering og mobbing. Latsabb? Jeg? Ha!

Får ta meg en tur bort til glasshuset deres og legge en ordentlig kabel utenfor. Dessuten opp på kontoret til redaktøren deres med far. Han skal få høre det! Og fotograf Vegar Valde: Mafiaen vet hvor du bor.

Men først: En liten lur.

En av de fine tingene med å dra på landet til utstilling er alle damene som er der. Og selvsagt vil de bare være med meg hele tiden. Det beste med damer? De lukter så utrolig godt at jeg får vann i munnen. Det verste? Av og til blir det litt mye vann i munnen, så det renner over.

Jeg sier som Hermann Friele: – Det ligger ikke for oss Bergensere å skryte. Vi bare sier det som det er.

Vel, i helgen var det tid for å gå i ringen på alvor. Mot de store guttene. De som gjør mor mo i knærne og skjelven i stemmen. Selv om hun sier jeg er den vakreste og skjønneste, har jeg jo skjønt forskjellen på å komme først og å måtte gå ut av ringen med halen mellom bena. Men i helgen dro jeg på meg mitt aller vakreste glis og sjarmerte den Italienske dommeren i senk. Riktignok likte han en som het Pavarotti bedre, men han ga meg ett stort CERT og reserve-CACIB, som jeg har skjønt er ganske bra. Familien min gir meg ihvertfall masse godsaker og har begynt å kalle meg cert-hunden og sånt, så jeg tror de var fornøyd.