En dag sa far til meg: Zhivago, nå skal vi på snikjakt. Så tok han med en stokk han refererte til som “Gamle Høvding” og vi la på vei. Mens vi gikk forklarte far meg at når anden dukket så kunne vi løpe avgårde nærmere, men når den kom opp igjen måtte vi sitte helt stille og vente. “Og derfor kaller vi det snikjakt”, sa far. Når vi så anden ble jeg så lykkelig og gira at jeg ble helt fra meg, og løp rett ned til den for å fortelle hvordan det hele skulle fungere. Kanonsmart!! Far derimot syns det var mindre lurt i og med at gakken stakk av etter mine ivrige bjeff.
Så på lørdag skjedde det igjen. Gamle Høvding dukket opp, men jeg fikk ikke være med!!! Jeg skulle sitte i vinduet og se og lære, sa far. Jaja, noen må vel det og, tenkte jeg. Kort etter smalt det, og far kom tilbake og viste meg andemannen. Hardt å innrømme det, men skjønner nå at jeg kanskje ikke var direkte i vater første gang, men skriver det hele på kontoen for ungdommelig entusiasme. For neste gang vil jeg snike som bare et snikende ullteppe kan, for nå har jeg smakt andegryte!!!
Anderyte med brød, pent servert!
